cmyrland

Vi lever i en absurd tidslinje for tiden, med en skolepolitikk fra både høyre- og venstresiden som et regelrett “race to the bottom”. Alt er reaksjonært, alt er teknofobisk, alt er styrt av medie- og moralpanikk og en forestilling om at alt var bedre før, av politikere og andre meningsbærere som ikke vet forskjell på algoritmedrevne sosiale medier og læringsplattformer, eller evner å forstå nyansene i bruk av for eksempel ulike KI-verktøy i læringsarbeid, og bruk av KI til juks. Alt er skjerm, og skjerm er farlig, det. Snørr og barter er umulig å skille fra hverandre for denne gjengen, og alt dras over samme kam. Taperne er elevene, og spesielt de elevene som ikke har tilgang på andre ressurspersoner som kan gi dem den nødvendige hjelpen og kompetansen de trenger. Men det blir jo sikkert fint at de lærer seg løkkeskrift igjen, da.

Mens vi på ene siden har et uttalt mål om at offentlig sektor skal bruke x antall prosent KI på den ene siden (og norske kommuner til stadighet skjemmer seg ut med sin grenseløse inkompetanse i bruken av LLM-er), skal det gjemmes bort og forbys for de som vokser opp i en verden der disse verktøyene popper opp overalt utenfor skolen. Gud forby at vi skal prøve å gi den oppvoksende generasjon litt bedre kompetanse enn den dagens beslutningstakere besitter, liksom.

Det verste er at denne innbitte idiotien fra et bredt politisk spekter, fra (u)kunnskapsminister til relativt unge og ferske politikere som kunne og burde vite bedre, er fullstendig uinteressert i å lytte til fagfolk. Her er det ideologi über alles, der forskning plukkes og leses høyst selektivt, mens profesjonsutøvere og elever kastes under bussen. Jeg er så provosert og oppgitt over tingenes tilstand at jeg egentlig ikke orker forholde meg til denne vitsen av en skoledebatt vi har hatt de siste årene under Nessa Nordtun.

Takk til Odin, som ga meg akkurat nok bensin på bålet til å skrive dette) og alle dere andre der ute som fortsetter å være fornuftige og kompetente stemmer fra skolesektoren, som utrettelig forsøker å belyse nyansene, som sier imot det politiske hylekoret, og som faktisk vet hva dere snakker om.

Odins innlegg: https://www.iktogskole.no/2026/05/12/kunnskapsminister-kari-om-ki/

I mitt 1:1 iPad-klasserom er det til enhver tid nærmere 200 bøker.

(Edit 30/04: Advarer på forhånd om et litt rotete og rablete innlegg. Du får tenke på sammenhengen mellom “lese mye” og “skrive mye” selv, når du kommer så langt)

Ymse manga, fantasy, fotballbøker, Guinness Rekordbok, En pingles dagbok, Gutta i trehuset, Kaptein Supertruse, Forelska?, Outlaster, Isadora Måneblomst, Sand (altså Dune på norsk), Europa – en reise gjennom det 20. århundret og jeg vet ikke hva. Og elevene leser. Hver dag. Minimum 15 minutter. De er straks ferdig i 7., og har lest hver dag siden vi overtok klassen til skolestart på 5. trinn.

Lesing er ikke valgfritt. Alle skal lese. Noen foretrekker digitale bøker. Noen må ha lydstøtte. Alle skal lese. Hver dag. Men hva de leser er valgfritt. Siden 5. trinn har elevene fått plukke med seg omlag tre bøker hver fra folkebiblioteket, og har den neste måneden på seg til å lese dem ut. Vi tar oss gjerne en liten gåtur først, og setter oss og leser når vi kommer inn i klasserommet igjen. To perioder i året er det lesekurs, der vi setter et intensivt fokus på leseferdigheter i både fagtekster og skjønnlitteratur.

Bibliotekaren på Folkebiblioteket er helt super og forbereder opplegg til oss til vi kommer – månedens nye bøker, forfatterpresentasjoner, engelskspråklige bøker, osv. I tillegg oppfordrer vi elevene til å prøve å lese noe nytt. Elevene snakker sammen, deler erfaringer, anbefaler og holder av bøker hos hverandre – “kan jeg få den når du er ferdig med den?”

Den eneste innblandingen vår, er når vi ser elever bevisst velge svært tynne eller enkle bøker for å “slippe unna”. Disse gjør seg selv en bjørnetjeneste – lesingen blir kjedelig når de velger noe langt under deres nivå, og de utvikler seg heller ikke som lesere når de prøver å sluntre unna. Her er også bibliotekaren fin, og gir oss beskjed om hen oppdager at det blir valgt mange bøker som ligger under forventet aldersnivå. Vi går ikke inn og nekter elevene å låne disse bøkene, men oppfordrer dem til å bruke mer tid på å finne noe de liker.

Lesetempo, leseforståelse og leseutholdenheten øker jevnt og trutt hos de aller fleste. Noen unntak finnes, men det er det andre årsaker til.

Denne våren har vi har fokus på skriving i både norsk og engelsk, med fokus på blant annet kreativ skriving og prosessorientert skriving med tilbakemeldinger underveis. I engelsk var maksgrensen på oppgaven 500 ord. Flere av elevene endte opp med å “stange i taket” fordi de hadde så mye på hjertet at 500 ord rett og slett ble for lite plass til å uttrykke alt de ville si.

I norsk har vi hatt forfatteruke den siste uka. Tekstene ble levert i dag. Den korteste teksta jeg har sett hittil, er på 800 ord.

Den lengste?

Over. 8000. ord. Skrevet av en 12-åring.

De aller fleste ligger et sted mellom 1000 og 3000 ord! Det skrives absurd humor. Det skrives såre, ærlige selvbiografier. Det skrives spøkelseshistorier. Det skrives om sport, ferie, søskenkragler, kjæledyr, drapsmysterier, og mye, mye mer. Og nei, det er ikke KI-juks inne i bildet, for elevene sitter i klasserommet og skriver, og vi hører lyden av knatrende taster og ser tekstene dukke opp på skjermen.

Alle tekstene er skrevet digitalt på iPad. Med tastatur. Elevene skriver, deler ideer, redigerer, gir hverandre tilbakemeldinger.

Minst én av innleveringene avsluttes med “Jeg ble ikke ferdig før vi måtte levere. Jeg vil skrive videre på teksten når jeg kommer hjem.” Teksten var da på tre og en halv A4-side. Med fontstørrelse 12.

Jeg har alltid vært glad i å skrive, og var ikke fremmed for å skrive langt for hånd da jeg var yngre. Men ikke 3000 ord i 7. klasse. 8000?! Aldri i verden. De digitale verktøyene senker terskelen for å kunne uttrykke seg, og barn og unge som får muligheten, griper muligheten med begge hender. Men det kommer ikke av seg selv. Det krever kunnskap, kompetanse og langsiktighet, mot et mål langt der fremme.

Kanskje er det ikke nødvendigvis et mål i seg selv å skrive langt, men vet du hva som er verre? At det ikke skrives. Det vanskeligste i verden å gi tilbakemelding på, er et blankt ark. Jo mer tekst, jo flere muligheter har vi til å veilede.

At iPaden/“skjermen”/digitale verktøy skal være så himla problematisk, er løgn. Diktet opp av folk som a) av en eller annen grunn har bestemt seg for at de ikke liker digitale verktøy (og muligens mener at alt var bedre før), eller b) ikke vet forskjellen på det de lar ungene drive på med hjemme, og måten digitale verktøy brukes på i skolen.

Se til BokstavMari og alle andre som bruker STL+ for å la skolens aller yngste elever uttrykke seg gjennom tastaturet lenge før de behersker relativt krevende øvelser som blyantgrep og bokstavforming. Se til 7.-klassingene som fyller side opp og side ned med tankene sine. Grunnlaget til skriveglade 7.-klassinger som behersker digitale verktøy, blir lagt allerede i 1. klasse. Dette grunnlaget ønsker nå kunnskapsministeren og flere andre å fjerne, gjennom å fjerne de grunnleggende digitale ferdighetene, og begrense elevenes tilgang til digitale verktøy på småtrinnene. Elevene skal altså få begrenset sin mulighet til å uttrykke seg, fordi “noen” har bestemt seg for hvordan virkeligheten skal være, i stedet for å forholde seg til hvordan den virkelig er. Mot faglige råd. Mot lærernes ønsker. Uten hensyn til elevenes beste. Det er til å gråte av.

/Rant

Å endre flaggloven er bare første steg for KrF. Historien viser oss hva som følger.

Greit, det er ikke uvanlig at jeg kan smelle litt når politikere vil stikke fingrene sine inn i skolepuddingen og detaljstyre ting de ikke har noe med å detaljstyre.

Men det KrF driver med nå, er så mye mer enn å tukle med skolen. De går etter elevene mine. Kollegene mine. Deres familier og venner. Å innskrenke flaggloven – med eneste reelle formål å forhindre skoler i å heise regnbueflagget – sier så mye om verdiene som nå regjerer i partiet, og hvor de er på vei.

I en tid der folk over hele verden som ikke passer inn i A4-boksen er under økt press, der verdens mektigste demokrati går etter alle som er annerledes enn fascistene som sitter med makta og fascismen er på frammarsj i hele den vestlige verden, er det altså mindre aksept og synlighet for mennesker som ikke er som dem selv, som danner verdigrunnlaget for det såkalte kristne folkepartiet. Jeg lurer på hva Jesus (de tror fortsatt på ham, ikke sant?) hadde ment om en sånn behandling av andre mennesker. For om jeg ikke husker helt feil, stod Jesus alltid på de svakestes side. De utstøtte, de som ble sett ned på av storsamfunnet. Det var Jesus sine folk, det. Vi vet at lhbtq+-mennesker er mer utsatt for trakassering, vold, psykiske vansker og selvmord enn majoritetsbefolkningen. Hadde Jesus kommet tilbake i dag, ville han heist regnebue- og transflagget og kjeppjaget dagens fariseere (gjett hvem det er..) Det føler jeg meg – som ateist, humanist og skeptiker – veldig trygg på, om man skal tro på noe av det som står i NT.

Kommuner og skoleledere generelt opplever ikke å være under press for å heise regnbueflagget. De aller fleste som jobber i, med og rundt skolen heiser flagget med glede, jobber med inkludering og aksept for ulikhet hver dag, og er stolte over jobben de gjør for å forhåpentligvis gjøre verden til et litt bedre sted for alle sine elever og kolleger. Pride er toppen av kransekaka, som oppsummerer arbeidet vi gjør og verdiene vi står for – i lovverk, læreplan, verdi- og menneskesyn, og aller viktigst, i vår daglige praksis. Det er en relativt liten gruppe verdikonservative, transfobe, homofobe mennesker som kjenner på et ubehag når storsamfunnet så tydelig markerer et ståsted FOR likestilling, aksept og inkludering, som opplever ubehag. Fordi det blir så synlig for dem selv hvor håpløst utdaterte de selv er.

Og: Alle skjønner at dette ikke egentlig handler om hvilke flagg det skal være lov å heise. Vinner de flaggkampen, intensiveres kampen mot bøkene (they don't have to burn the books, they just remove 'em, som Rage Against the Machine sier). Når bøkene er borte, går de etter lovene. Så begynner de å gå etter folka. Alle som følger litt med, ser hva som utspiller seg i samfunn som utvikler seg i religiøskonservativ/fascistisk retning, enten det er Russland, Ungarn, Tyrkia, Afghanistan, Israel eller USA. Eller Nazi-Tyskland. Dette er taktikken meningsfellene til dagens KrF over hele verden bruker, og har vært det i over hundre år. Så også dagens KrF, om de får makten til det. Er du ikke hvit, heterofil, religiøs/verdikonservativ, er gift og har barn, skal du tas. Før eller senere.

Nå er ikke KrF et parti jeg bruker veldig mye tid og krefter på i hverdagen, men jeg har et inderlig ønske til de mer progressive, liberale, demokratiske og inkluderende stemmene i partiet:

Make Hareide Great Again.

Knus fascismen.

Om skole og kunstig intelligens: Del 2

Som nevnt i del 1, er det flere grunner til å være skeptisk til og tilbakeholden med bruken av KI-tjenester, på generelt grunnlag.

Men samtidig lever vi i en verden der disse tjenestene finnes og brukes, uansett hva vi måtte mene om akkurat det. Vi kan derfor ikke la være å anerkjenne at tjenestene er der, eller at folk (eksempelvis elevene våre) kommer til å bruke dem før eller senere. Å nekte dem å bruke disse tjenestene, er fånyttes. I en tid der kunnskapsministeren stiller spørsmål ved behovet for grunnleggende digitale ferdigheter, er de grunnleggende digitale ferdighetene viktigere enn noen gang! Om du trenger en oppfrisker, les gjerne Opplæringslova §1-1, Formålet med opplæringen (lenke nederst).

I de neste innleggene kommer jeg til å fokusere på store språkmodeller, eller LLM-er, som ChatGPT og Gemini, men for enkelhets skyld kommer jeg stort sett til å omtale det som “KI” – vel vitende om at KI er veldig mye mer enn ChatGPT, og at flere av de store språkmodellene er i stand til veldig mye mer enn å bare generere tekst. Vi kommer tilbake til det.